Mytologien om italienske tilstander i Norge drev frem lockdown-politikken

Norske medier spredte en urealistisk oppfatning om at Norge ville oppleve det samme som Italia dersom vi ikke stengte ned landet.

Mens Stortinget innstiller på å hvitvaske sin egen rolle i nedstengningen av Norge for 5 år siden, er det verdt å reflektere på hvordan og hvorfor politikerne våre endte opp med den løsningen – og hva vi faktisk visste da de besluttet dette.

Etter hvert som stadig flere anerkjenner at mange av tiltakene myndighetene innførte var både unødvendige og skadelige, er det blitt populært å late som man ikke visste bedre. Nesten ingen bebreider Solberg-regjeringen for beslutningene de tok sammen med Helsedirektoratet, fordi de mener at alt var så usikkert og man måtte gjøre et eller annet.

Helsedirektør Bjørn Guldvog forsøker seg med denne unnskyldningen overfor Stortinget:

Med dagens kunnskap vil jeg nok si vi kunne ha valgt andre løsninger, men på det tidspunktet var det veldig ukjent hvilke egenskaper dette viruset hadde og hvordan smittespredningen var.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen stiller seg bak dette narrativet når de konkluderer med at det var «forståelig, men ikke nødvendig» at myndighetene stengte ned skoler og barnehager 12. mars 2020.

Grunnlaget for dette narrativet er derimot feil.

Vi visste nok til å ikke ta disse beslutningene, men politikerne følte seg presset til å innfri forventningene til befolkningen, som var bygget opp fra pressens dekning av pandemien.

Solberg-regjeringens fremste argument i ettertid har vært at det var oppstått en såpass stor frykt og usikkerhet i befolkningen og ute i kommunene, at man sto i fare for en kaotisk situasjon med mange forskjellige beslutninger tatt rundt om i landet. Man ønsket dermed å ha en felles forståelse og felles regler for hele landet, som var etter modell fra Danmark, som var etter modell fra Italia, som var etter modell fra Kina.

Men i Norge og Europa generelt var det spesielt Italia som ble utløsende for at omfattende, inngripende smitteverntiltak ble førende prinsipp. Det satte langt inne å låne direkte fra totalitære Kina, men når Italia åpnet vinduet for å gjøre noe av det samme, var andre europeere mer på gli til å «gjøre som Italia».

Italia var det europeiske landet som ble spesielt hardt rammet tidlig i pandemien. Befolkningen rundt om i Europa ble redd for at det skulle oppstå «italienske tilstander» også i deres land. At den jevne europeer var redd for dette, er fullt forståelig, da de hadde ingen forutsetninger for å vite om dette var en fornuftig bekymring.

Det var helsemyndighetene og pressens ansvar å drøfte på vegne av befolkningen hvorvidt det var grunnlag for å frykte en lignende situasjon som Italia (rettere sagt, enkelte områder av Italia) i deres land.

Var italienske tilstander i Norge realistiske?

«At dette kunne skje også i Norge, var et helt realistisk scenario» hevdet Aftenpostens Joacim Lund i 2023 da han forsvarte hvorfor landet ble stengt ned. Han henviste til en italiensk lege som insisterte på at Norge bør være veldig strenge for å ikke møte samme skjebne som dem. Helsedirektoratet hadde invitert legen til et videomøte på et seminar om hvordan Norge skulle møte pandemien.

«Slik så bakteppet ut da beslutningen om å stenge skoler og barnehager ble tatt» sier Lund, som da forsvarer beslutningen med dette «helt realistiske scenarioet» om at Norge kunne ende opp som Italia dersom vi ikke stengte ned som Kina og Italia.

Men dette var aldri et realistisk scenario for Norge.

Den prisbelønte forskeren Eiliv Lund slapp etter hvert gjennom i pressen med det han mente var hovedsakelig tre grunner til at Italia skilte seg vesentlig fra Norge: Befolkningstetthet, alderssammensetning, og forekomst av multiresistente bakterier. Norge kan ikke måle seg med Italia i noen av disse kategoriene og hvordan det vil påvirke antall som blir alvorlig syke og døde fra et slikt virus.

Likevel latet pressen som om man kunne overføre italienske forhold direkte til Norge.

Allerede 29. mars 2020 fikk Lund og kollega Tonje Braaten publisert en kronikk om dette i Dagens Næringsliv. Men det var ingen som hørte på denne slags tanker før eller etter myndighetene stengte ned.

Pressen flommet over av hysteriske spådommer og krakilske spørsmål om hvorfor ikke vi allerede hadde innført flere tiltak. Det kom aldri spørsmål om hvorvidt spådommene var riktige eller om det var nødvendig med slike tiltak.

Til Lunds liste ville jeg lagt til at ikke bare har man en høyere befolkningstetthet i Italia, men de eldre bor langt mer urbant til enn de gjør i Norge, noe som forøvrig også skiller oss vesentlig fra Sverige. På toppen av dette har man en helt annen kultur i Italia, både hva angår boforhold og derav generasjonsboliger med eldre som bor tett på sine yngre familiemedlemmer, men også hvor fysiske de er med hverandre sammenlignet med oss sosialt frosne nordmenn.

Enhver stolt sosialdemokrat kunne kanskje også påpekt at Norge har et bedre helsevesen enn Italia, og at dette ville bety at vi kunne håndtere en slik epidemi på en bedre måte. Folkehelsen er generelt adskillig bedre enn i Italia, som betyr vi vanligvis ikke har like stort behov for intensivplasser og alt som hører med, men vi har også fler ressurser per innbygger til rådighet dersom det skulle knipe.

Det nye koronaviruset kunne knapt funnet et mer perfekt sted å slå seg løs enn nettopp Italia. Norge var til sammenligning kanskje en av de siste vestlige landene på virusets ønskeliste.

En trenger ikke være en prisbelønt forsker og professor for å forstå at Italia og Norge er vesentlig forskjellige på mange områder, og at dette vil få betydning for hvorvidt et nytt virus klarer å gjøre mest mulig skade. Så hvorfor var det tilsynelatende ingen i pressen som skjønte noe så grunnleggende?

NRK kjørte ensporet til lockdown

«Du mener det bare er spørsmål om tid før vi er i samme situasjon som Italia» var et typisk eksempel på ladet spørsmål fra NRKs Fredrik Solvang, 3. mars 2020. Det FHI-forsker Preben Aavitsland egentlig forsøkte å si var at 20–40 % av befolkningen kom til å bli smittet i Norge uansett hva vi fant på og at det bare var spørsmål om tid før det skjedde – ikke at konsekvensene av denne smitten kom til å bli som i Italia.

Aavitsland forsøkte å slå i bordet med 100 år med forskning og kunnskap, all erfaring vi hadde med pandemier siden spanskesyken på tidlig 1900-tallet: «Tiltakene kan virke lette å gripe etter, men de har konsekvenser.» Solvang var ikke interessert.

«Hvis vi skal bli som Italia, hvorfor iverksetter dere ikke strengere tiltak allerede nå?» ble helsedirektør Bjørn Guldvog stilt til veggs med av Solvang kort tid etterpå. Man spurte ikke om vi kunne ende opp som Italia, men forutsatte at det var dit vi skulle. Ingen motforestillinger ble bedt om eller hørt på.

8. mars på Dagsrevyen blir FHI igjen kalt inn på teppet hos journalistene og bedt om å svare på hvorfor vi ikke innfører fler tiltak. «Vi er opptatt av at tiltakene må være kunnskapsbasert og stå i forhold til faren» forsøkte den stakkars representanten fra FHI å kontre med. Kunnskap, whatever, når skal dere gi oss flere tiltak!?

I dagene som fulgte fantes det ikke en eneste lege, forsker eller annen «ekspert» media ikke stilte foran en mikrofon som krevde at vi fulgte etter Kina og Italia inn i de mest inngripende og autoritære inngrepene mot befolkningen i fredstid noensinne. Det ble aldri stilt et eneste kritisk spørsmål om hvorfor de mente noe så radikalt og ekstremt ikke var for langt, eller hva de baserte disse kravene på.

Nakstad sa noe i et foredrag 9. mars 2020 som burde satt en stopper for norsk panikk: Norge hadde langt flere ressurser per innbygger for å håndtere behov for innleggelser og intensivbehandling enn for eksempel Italia – og Sverige. Ikke bare har vi større ordinær kapasitet, sa Nakstad, men vi har bedre muligheter for å omdisponere andre ressurser til å møte ekstraordinært behov.

NRK og pressen forøvrig var ikke interessert i budskap som dette.

På Dagsrevyen 10. mars intervjuet NRK en tilfeldig italiener der han kommer med det ønskede budskapet: «Vi lærte ingenting av Kina. Vi burde gjort dette før.» Italia hadde nettopp vedtatt å stenge ned hele landet, etter modell fra Kina. Tidligere i sendingen kunne NRK fortelle at Kinas diktator mente at deres koronatiltak hadde vært en suksess. Kinesisk statspropaganda om egne koronatiltak seilte gjennom NRKs tv-rute uten hindringer.

Narrativet fra NRK var ikke til å misforstå: Kina har lykkes mot korona, Italia blir nå straffet fordi de ikke gjorde som Kina tidlig nok – nå må Norge komme seg på lockdown-toget før det er for sent.

11. mars på Dagsrevyen: «Tiltakene fra norske myndigheter er for svake, sier du. Hva burde vært gjort?» En hysteriker får fritt spillerom til å kreve det ene og andre, helt uten motforestillinger, kritiske spørsmål eller krav om å bevise at det de sa hadde forankring i noe annet enn frykt og innfallsmetoden. Senere samme sending blir helseminister Høie satt i skammekroken: «Mange leger roper varsko og oppfordrer deg til å innføre lockdown for å hindre katastrofe.»

NRK gjorde tydeligvis ingen forsøk på å finne andre leger som mente noe annet. Narrativet gikk bare i én retning: vi skal gjøre som Italia etter modell fra Kina, ellers ender vi opp som Italia.

Dagen etter snudde Helsedirektoratet og regjeringen, mens FHI ble satt på sidelinjen. Pressen hadde fått viljen sin. Men basert på hva? Og til hvilken pris, til slutt?

Flere studier de siste årene har nå vist¹² at den norske pandemihåndteringen ikke kan sies å ha vært bedre enn den svenske. Norge har opplevd større overdødelighet siden januar 2020 enn Sverige. Dette konstaterer Stortingets komité uten å helt understreke hva det betyr:

Komiteen viser til at Norge og Sverige valgte ulike strategier under pandemien, svenske myndigheter baserte seg på større grad av frivillighet og en lavere tiltaksbyrde for barn og unge. I høringen stilte saksordfører spørsmål om vi «i dag med trygghet kan si at den norske strategien var mer vellykket enn den svenske». Både tidligere direktør i FHI og helsedirektøren slo i sine svar fast at vi ikke kan det.

Når Sverige valgte annerledes enn oss, hvordan kunne det da ha vært «forståelig» at norske myndigheter valgte som de gjorde likevel? Det eneste svaret på dette er at pressen vår skremte oss til å ignorere det FHIs fagfolk fortalte oss den gangen og at norske myndigheter diltet etter forventningene satt av norsk presse i stedet for å høre på ekspertene.

Vi husker alle behandlingen den svenske smittevernsjefen Anders Tegnell fikk av norsk (og internasjonal) presse. Han nektet å bøye av for skremselspropagandaen, han insisterte på å forholde seg til 100 år med forskningsresultater, holde hodet kaldt og ikke gjøre noe som senere ville vise seg å være veldig dumt.

Erna Solberg må til syvende og sist stå ansvarlig for at hun fikk Helsedirektoratet til å stenge ned landet for å løse en politisk floke. Det er dog en ufravikelig sannhet at det er pressen vår som tvang henne opp i et hjørne – og spesielt NRK.

Vi visste egentlig at Norge ikke ville oppleve det samme som Italia, men NRK og pressen lukket øynene for reell kunnskap og bestemte seg i stedet for å mele sin egen kake ved å spre skremselspropaganda.

1. «Mortality in Norway and Sweden during the COVID-19 pandemic 2020–22: A comparative study»

2. «Excess mortality in Denmark, Finland, Norway and Sweden during the COVID-19 pandemic 2020–2022»