Narrativet om effekten av munnbindpåbud begynner å rakne

New York Times har plutselig funnet ut at munnbindpåbud ikke fungerer så godt likevel. Enda en opplest og vedtatt sannhet om pandemien står for fall, lenge etter tiltakskritikere påpekte det åpenbare.

22. juni 2021 skrev jeg et innlegg som startet: «Munnbind fungerer. Dessverre fungerer ikke kombinasjonen munnbind og mennesker. Hilsen forskning.»

Ved en inkurie ble innlegget aldri levert til Nettavisens redaksjon og gikk helt i glemmeboka.

31. mai 2022 hadde New York Times en artikkel med nærmest identisk budskap: «Derfor fungerer munnbind men ikke munnbindpåbud».

Helt siden sent på våren i 2020 har offentligheten i USA vært nærmest religiøse i sin tro på munnbind og munnbindpåbud.

Demokratene kledde seg med munnbind som et politisk symbol på sin egen godhet og empati gjennom hele valgkampen mot Trump i 2020 og fortsatte med kronisk munnbindbruk gjennom store deler av 2021.

Midt opp i presidentvalgkampen i august 2020 gikk Joe Biden inn for et (juridisk tvilsomt) nasjonalt munnbindpåbud i USA, i sterk kontrast til president Trump som sjeldent gikk med munnbind.

Besettelsen med munnbind kom senere til Norge enn en del andre land, men også her ble det et symbol på hvorvidt du var et godt menneske eller ikke hvis du hadde det på når du var ute blant folk (eller der andre folk kunne se deg, hilsen alle som gikk og kjørte og syklet helt alene med munnbind på).

Dagen etter det ble vedtatt et mer omfattende munnbindpåbud i Oslo 26. oktober 2020 forsøkte NRKs Fredrik Solvang å påpeke at FHI mente det ikke var noe reelt faglig grunnlag for slik bruk av munnbind, og at den da upubliserte men omdiskuterte DANMASK-studien hadde kommet fram til at det ikke var noen signifikant effekt mot å bli smittet.

Bent Høie ble rasende og forsøkte å irettesette Solvang og insinuerte at det kunne være direkte farlig å skape usikkerhet rundt vedtaket om påbud:

– Du må ikke skape usikkerhet om bruk av munnbind, dette er alvorlige spørsmål, tordnet helseminister Bent Høie mot programleder Fredrik Solvang på «Debatten» 27. oktober 2020

DANMASK-studien ble politisk motarbeidet av alle de toneangivende tidsskriftene ifølge forfatterne; ingen av dem ville publisere studien før presidentvalget i USA var avklart. 18. november 2020 ble den «kontroversielle» (les: ubeleilig for Demokratenes politiske bruke av munnbind i valgkampen) studien endelig publisert i Annals of Internal Medicine, en drøy uke etter amerikanske medier erklærte Biden vinneren av presidentvalget.

NRK feilrepresenterte og dysset ned den beste forskningen om COVID og munnbind

NRK skrev aldri en nyhetsartikkel om den danske studien, men nøyde seg med en notis som sa, i sin helhet:

Forskere ved Rigshospitalet i Danmark slår fast at munnbind beskytter bæreren i moderat eller liten grad mot koronasmitte. 6000 dansker deltok i forsøket. Forskerne har ikke undersøkt om smitten kan bremses av et munnbind som en smittet person bærer.

Men studien konkluderte aldeles ikke noe slik, her er den ekte konklusjonen:

Although the difference observed was not statistically significant, the 95% CIs are compatible with a 46% reduction to a 23% increase in infection.

Norsk: TIl tross for at den observerte forskjellen [mellom de som brukte munnbind og de som ikke gjorde det] ikke var statistisk signifikant, tilsier konfidensintervallet at det er mellom en 46 % reduksjon og en 23 % økning i smitte av å bruke munnbind.

De fant altså ingen statistisk signifikant forskjell mellom de som gikk med munnbind og de som ikke gjorde det, og innenfor feilmarginen kunne det være alt fra en reduksjon til en økning i smitte forbundet med å ha på munnbind. Derfor kunne de heller ikke stadfeste at det var en positiv effekt av munnbind, fordi det var god sannsynlighet for det motsatte.

To måneder senere publiserer NRK en artikkel om munnbind der de hevder:

Han forteller at det finnes få gode undersøkelser av hvordan bruken av munnbind ute i samfunnet fungerer, og spesielt ikke mot koronaviruset. Så dette er noe er man vet altfor lite om. Men en kunnskapsoppsummering som ble gjengitt idet medisinske tidsskriftet Lancet sist sommer gir kanskje en pekepinn.

Den danske studien blir ikke nevnt med ett ord, i det man sier man ikke vet nok om hvordan munnbind fungerer mot koronaviruset. I stedet henviser NRK til en mye eldre oppsummering fra fjoråret som i alle hovedsak er basert på modellering og ikke reelle observasjoner.

Jeg sendte journalist Marit Kolberg en e-post 26. januar 2021 og spurte hvorfor hun ikke nevnte DANMASK-studien. Det kom aldri noe svar eller forklaring på hvorfor en så åpenbar relevant studie og opplysning ikke ble nevnt.

Studien til danskene var rett og slett bare ikke beleilig for troen på munnbind. Den dag i dag er det fortsatt den eneste kliniske randomiserte studien som har testet spesifikt og kun bruk av munnbind opp mot smitte.

Andre studier, som en mye omtalt Bangladesh-studie fremstilles ofte som i samme kategori, men i denne testet man et helt sett med tiltak inkludert en opplysningskampanje, og dette foregikk altså i Bangladesh, hvor forholdene og funnene ikke kan overføres til vestlige samfunn.

Munnbindpåbud innført av økonomiske, politiske årsaker

Allerede 31. juli 2020 skrev jeg innlegget «Munnbind-evangeliet» hvor jeg påpekte at den plutselige helomvendingen fra å advare imot bruk av munnbind til å gjøre det til et moralsk anliggende å bruke det ikke sto i stil med fagkunnskapen – og var åpenbart en politisk helomvending.

I USA og de største europeiske landene som sleit kraftig med smitte begynte de utover våren og sommeren 2020 å merke de økonomiske effektene av nedstengninger. Smitten gikk nedover inn mot sommeren slik som er vanlig med luftveisvirus, men folk turte ikke komme tilbake til butikkene.

Løsningen var enkel for handelstanden og politikerne: smittevernsteater i form av munnbind, håndsprit og andre meningsløse tiltak som skulle påvirke folk til å føle seg trygge til å komme tilbake på shopping.

Dette er ikke en løs påstand; en BBC-journalist sa at flere kilder innenfor WHO hadde sagt dette til henne, som hun formidlet i en tweet som senere ble slettet:

– Vi ble fortalt av flere kilder at WHO-komiteen som undersøkte dokumentasjon om munnbind ikke hadde gitt tilslutning til munnbindbruk men endte opp med å anbefale dem på grunn av politisk lobbyvirksomhet, som WHO ikke benektet da de ble spurt om det, skrev BBC-journalist Deborah Cohen 12. juli 2020.

WHO-kilder innrømmet at deres endring om å anbefale bruk av munnbind var på grunn av politisk lobbyvirksomhet – ikke smittevernfaglige vurderinger.

Ledet munnbindpåbud til mer smitte?

I samme innlegg fra juli 2020 resonnerte jeg meg også fram til en mulig konsekvens av munnbindpåbud: at det kunne skape mer smitte, ikke mindre (som DANMASK-studien også senere tilsa var en mulighet):

Maske-debatten ligner paradokset om effektiviteten av sykkelhjelmer: sykkelhjelmen beskytter mot skade rent teknisk og isolert sett, men når man innfører et påbud om sykkelhjelmer, ser man ingen netto gevinst av det på samfunnsnivå. […] Ingen bestrider at sykkelhjelmen i seg selv gir teknisk beskyttelse mot hodet, men det hjelper altså ikke når den som har den på seg endrer atferden sin i en farligere retning.

Slik kan det også være med munnbind i en pandemisituasjon.

Februar 2021 kom en studie som undersøkte nettopp dette fenomenet, at til tross for at munnbind kunne teknisk sett beskytte mot en andel av dråpesmitte (men ikke så veldig mot luftsmitte), ville det kunne påvirke bæreren av munnbindet til å ta mer risiko enn de ellers ville gjort.

Konklusjonen til studien:

We find evidence that masks are associated with risk compensation behavior and that Americans spend less time at home when living with a face mask mandate. Furthermore, we find weak evidence that Americans spend more time in moderate to high-risk locations following orders to wear masks.

Et eksempel jeg hadde brukt i mange måneder er en engstelig person som har holdt seg hjemme under hele pandemien – inntil det kom et munnbindpåbud. Deres risiko for å bli smittet når de tar kollektivt er i utgangspunktet null, siden de bare holder seg hjemme.

Når et munnbindpåbud på kollektivt kommer – som det gjorde i Oslo i slutten av september 2020 – blir denne personen påvirket til å tenke at det er trygt å ta kollektivt. De tar på seg et munnbind og begynner å ta kollektivt igjen.

Deres risiko har da gått fra null til mer enn null ene og alene fordi munnbindpåbud påvirket dem til å tro at det var trygt å komme seg ut blant folk.

Et logisk resonnement fra meg i juli 2020 ble bekreftet i en vitenskapelig studie publisert februar 2021. I mellomtiden var det få som ville være med på resonnementet mitt og avfeide det som tull, og lente seg på offenlighetens narrativ om at munnbindpåbud var et helt avgjørende smitteverntiltak.

Men hvordan kunne man i Norge mene at det var et avgjørende smitteverntiltak når det ikke viste seg på statistikken?

Smittestatistikken viser ingen tegn til at munnbind fungerte

Oslo begynte med et munnbindpåbud på kollektivtransport 28. september 2020, og utvidet senere 26. oktober med et påbud som gjaldt offentlige steder innendørs. Smitten i Norge begynte å øke uken etter det første påbudet kom, og eskalerte deretter veldig kraftig i forbindelse med utvidelsen av påbudet i slutten av oktober.

Den registrerte smitten begynte ikke å minke før langt ut i november, nesten en måned etter munnbindpåbudet ble utvidet:

Det samme utspilte seg i 2021 da vi, etter å ha først tatt seiersrunden over å ha slått koronaviruset, sklei tilbake inn i tiltak og bruk av munnbind. I midten av november 2021 begynte en del kommuner å bli nervøse for den forventede sesongbaserte økningen i smitten, og begynte å innføre påbud om munnbind. Regjeringen fulgte opp med råd om munnbind nasjonalt i slutten av november 2021.

Kan noen se «effekten» av munnbindpåbud og -råd fra midten av november 2021 og utover? For grafen viser nemlig at økningen i smitte bare eskalerte etter man begynte med munnbind igjen, og fortsatte helt fram til regjeringen delvis stengte ned landet igjen i midten av desember:

Hvor er den påståtte effekten av munnbindene i Norge? Den finnes ikke, hverken i 2020 eller i 2021 – eller i 2022:

Etter nasjonalt råd om bruk av munnbind 30. november 2021 og i praksis et munnbindpåbud på offentlige steder innendørs fortsatte registrert smitte å øke, spesielt etter nyttår og frem til testkriteriene ble endret i slutten av januar 2022.

Den registrerte smitten sank faktisk rett etter munnbindreglene ble opphevet 12. februar 2022, som antageligvis var fordi folk ikke lenger følte behov for å teste seg lenger siden myndighetene ikke mente det var videre behov for tiltak – men skulle ikke smitten ha økt ved å fjerne pålegg om munnbind? Det skjedde ikke.

Byrådsleder Raymond Johansen var i debatten sammen med Solvang og Høie i oktober 2020 hvor han jovialt formidlet et ønske om at befolkningen skulle være med å «ta i et tak over noen uker» (noen uker… hvordan gikk det forresten?) for å få ned smitten ved å ta i bruk munnbind. Befolkningen ble med, de, men smitten gikk ikke ned, tvert imot.

Likevel har man fortsatt med munnbind og munnbindpåbud, og latet som det har fungert, selv om det hverken er vitenskapelig, smittevernfaglig eller statistisk grunnlag for det. Hva handler det om?

Ikke holdbart å hevde at man ikke visste bedre

Gang på gang i løpet av pandemien har stemmer som meg vært tidlig ute med å påpeke at det rådende narrativet om noe er feil – og så kommer resten diltende etterpå om 6–18 måneder.

Nå har altså New York Times plutselig funnet ut at munnbindpåbud ikke fungerer, etter å ha vært med i koret av dem som har ment at munnbindpåbud er et kritisk og nødvendig smitteverntiltak. I mai 2022 skriver de nå:

From the beginning of the pandemic, there has been a paradox involving masks. As Dr. Shira Doron, an epidemiologist at Tufts Medical Center, puts it, “It is simultaneously true that masks work and mask mandates do not work.”

En epidemiolog som nå sier nøyaktig det jeg har sagt siden minst juli 2020. Nesten nøyaktig ordlyden til ingressen jeg skrev for 11 måneder siden i mitt upubliserte innlegg.

For dette har jeg blitt latterliggjort og idiotforklart en rekke ganger, folk ville rett ut ikke tro at jeg visste hva jeg snakket om, at det jeg sa måtte åpenbart være feil fordi flere statsmakter og mediene sa det motsatte.

Men så er vi her, da. Igjen. Hvordan er det mulig at jeg – som da jeg forutså smittebølgen høsten 2021 mens FHI ikke gjorde det – gang på gang ser ting lenge før «offisielle kilder» omsider kommer fram til det samme?

Slik spådde jeg riktig og FHI feil om COVID-innleggelser høsten 2021

Det er ikke fordi jeg er synsk eller et geni.

Realiteten er bare at de andre lar seg styre av flokkmentalitet der det ikke er lov å mene noe annet enn det flokken har funnet for godt å mene av ideologiske, politiske eller følelsesmessige årsaker – jeg gir faen i alt det der.

Det handler om å ha øynene åpne og vurdere all informasjon nøytralt, og ikke la andre hensyn styre hvilken informasjon man instinktivt «stoler på» og ikke. Det handler om å sette det i sammenheng med annen relevant og lignende informasjon, som hvordan sykkelhjelmpåbud har vist seg å ikke fungere spesielt godt.

Ønsketenkning for å føle seg trygg

Mange mennesker har så lyst til at slike løsninger skal fungere, og på et overfladisk nivå virker det intuitivt at de burde fungere – de har så lyst på en følelse av å ha kontroll på omgivelsene sine. Når noen kommer og påpeker at de rent faktisk ikke fungerer av årsaker de ikke hadde tenkt på, blir de sinte og tolker det som om man ikke ønsker at de skal fungere.

Det hjelper ikke å ønske seg at ting fungerer hvis de ikke faktisk gjør det. Her skiller de som klarer å holde hodet kaldt og rasjonelt lag fra de som lar følelsene styre hjernen. Hvis man har lyst til å være fremoverlent og få et fortrinn foran sistnevnte, så må man lytte til de man erfaringsmessig ser at analyserer ting rasjonelt og logisk fremfor å la alt mulig av andre irrelevante hensyn styre.

Nå har endelig New York Times snudd, så da er det bare spørsmål om tid før resten av gjengen magisk kommer på andre tanker, helt uten at noe konkret har skjedd med kunnskapsgrunnlaget, vel, utover at det har blitt mer og mer bevis på at munnbindpåbud ikke fungerer.

De kommer aldri til å innrømme at de tok feil og at de forsøkte å moralsk manipulere hele befolkningen til å drive med noe som egentlig ikke hadde noen hensikt. Hvis mange nok blant de som har mest innflytelse i samfunnet finner ut at dette skal bli den nye Sannheten, så blir den det uten at man noen gang vedgår at den har endret seg.

«We have always been at war with Eastasia» og så videre…