Pressen har ikke bestått Russland-testen
Journalistene klarte ikke beholde prinsippene sine i møte med Trump – og klarer det heller ikke i møte med Putins Russland.
Jeg mener ganske bestemt at journalister viser om de er ekte journalister dersom de klarer å ivareta presseetikken og pressens prinsipper i møte med dem som fortjener det aller minst. Jeg mener også at nesten samtlige akkrediterte journalister i vår tid stryker på denne testen, på flere områder.
Russia, Russia, Russia
Nå for tiden går det sport i å spre propaganda som er relatert til The Current Thing, Ukraina-krigen, og spesifikt The Current Enemy, Russland — i Putins skikkelse.
Jeg har nylig skrevet for Subjekt hvordan Aftenpostens Russland-korrespondent Per Kristian Aale kom i skade for å formidle feilinformasjon og konspirasjonsteorier om Tucker Carlson, i et åpenbart forsøk på å påvirke leserne i forkant av å se Carlsons intervju med Putin.
Saken viser hvordan journalister — amerikanske, russiske, norske — er ukritiske til hverandres spekulasjoner og ender opp med å spre desinformasjon, i fullstendig motsetning til alle regler pressen skal følge.
De samme journalistene er ekstremt opptatt av å påpeke hvordan Putins Russland bruker feilaktig propaganda til å påvirke overalt i verden, av hvor påstått farlig såkalte falske nyheter og konspirasjonsteorier er — men ender opp med å produsere og spre falske nyheter og konspirasjonsteorier selv.
I sitt iver etter å motarbeide Putin ender de opp med å etterligne sin egen fiende.
Ser Putin-sympatisører hvor enn de møter motstand
En av Putins metoder, felles med alle autoritære ledere, er å dyrke hat, mistillit og splittelse i en befolkning, den velkjente splitt-og-hersk metoden. Å dele befolkningen i Oss og Dem, å stemple alle som er uenige som Dem, gjør det desto enklere å dyrke sin egen flokk, sine egne ideer, uten å forholde seg til motstand.
Hvis vi holder oss hos Aftenposten, ser vi et fersk eksempel på denne moderne varianten av mccarthyisme, som fortsatt er okkupert med antipati til russerne. Therese Sollien leverer et rabiat personangrep i form av en kommentarartikkel mot den eksentriske Tesla- og X-sjefen Elon Musk.
Musk har nemlig hatt nyanserte tanker om Ukraina-krigen, som blant den konforme presseflokken er å regne som tankekriminalitet — og skal straffes deretter.
For etter å ha hjulpet Ukraina mer enn de aller fleste mennesker på jord har gjort, har Musk gjort noe så utilgivelig som å mene at det er en feilslått strategi å fortsette å kjøre amerikanske midler inn i krigen på Ukrainas side uten noen ende i sikte.
Begeret renner over for Sollien her:
Musk mener at den amerikanske støtten blir spist opp av korrupsjon. Og landet ledes av en autoritær president som nekter å avholde valg.
Snakk om kuvending. Dersom Musk ikke endte opp på Vladimir Putins julekortliste etter dette, er det veldig underlig.
Lettvinte anklager om å være Putin-vennlig har haglet helt siden krigen begynte, mot alle som ikke aksepterte Den Ene Riktige Idé om hvordan motarbeide den russiske aggresjonen og oppnå fred igjen.
Men nå må selv de som har hjulpet Ukraina på særdeles vesentlige måter regne med å bli plassert i denne pro-Putin båsen, dersom de avviker en millimeter fra godkjente narrativer.
Det spiller ingen rolle om Musk har rett i det han mener — å ikke være helt enig med hva enn Ukrainas ledelse mener eller ønsker seg, er det samme som å støtte Putin.
Denne platte «du er enten med oss eller mot oss»-formen for argumentasjon gjentar Sollien flere ganger, som da hun spekulerer i at kanskje Musk vil finne flere meningsfeller i Moskva enn ellers i Europa:
Elon Musk bør ta turen til Europa og sette Teslaens navigasjonskart i retning Kyiv. Han kan spørre folk der hva som er best for Ukraina før Kongressen i USA skal krangle om neste støttepakke.
Eller så kan han dra til Moskva. Der finner han sikkert flere meningsfeller.
Dette skriver hun rett etter hun hevder det «ikke [er] noe som tyder på» at alle milliardene som regner inn over Ukraina har blitt gjenstand for korrupsjon — i et av Europas mest korrupte land.
Senest noen uker siden innrømte Ukraina selv at de hadde avdekket misbruk av minst 40 millioner dollar i midler ment for våpenkjøp. Flere ganger har Pentagon i USA innrømmet at de har lite kontroll eller oversikt over hvordan alle midlene Ukraina har fått blir brukt eller om de havner på avveie.
Solliens påstand er altså lett å motbevise, og understreker trangen til å fremme pro-ukrainsk propaganda uten noen forankring i virkeligheten, ikke engang i Ukrainas egne offentlige uttalelser.
Sverter Musk med konspirasjonsteori
Rett etter Solliens kommentar blir publisert, kommer nyheten om at X-kontoen til Navalnys kone har blitt suspendert. Sollien skynder seg med å pakke nyheten inn i sitt narrativ om at Musk har blitt en Putin-venn, og oppdaterer kommentaren med:
Navalnaja er enken etter Putin-kritikeren Aleksej Navalnyj, som døde i russisk fengsel i forrige uke. Etter at ektemannen ble drept, har Navalnaja lovet å fortsette arbeidet hans. Noen drahjelp fra X ser det ikke ut til at hun kan regne med.
Kontoen til fru Navalny var suspendert i rundt 15–20 minutter og X sier selv at dette skyldes utslag på automatiske sikkerhetsmekanismer. Det kan lett tenkes at f.eks. Russland spammer mot kontoen hennes, eller at ondsinnede bot-er forsøker å påvirke X’s systemer til å tro at det foregår noe med hennes konto. En konto kan bli automatisk suspendert dersom X mistenker at den er utsatt for hacking eller andre forsøk på manipulasjon.
Sollien later derimot som om Elon Musk har personlig sørget for å stenge ned kontoen til Navalnys kone, for å hjelpe Putin — selv når hun sitter foran informasjon som tilsier at dette ikke stemmer. Hvis noen tviler på at det er dette inntrykket hun ønsker å skape, anmodes de til å lese kommentarfeltet, hvor akkurat denne slutningen blir tatt av hennes lesere.
Musk skal stemples Putin-venn, samme hva sannheten egentlig er. (Det samme blir jeg i kommentarfeltet når jeg påpeker feil og mangler ved Solliens innlegg.)
Vi har alltid/aldri sagt at Russland taper krigen
Apropos sannheten, Sollien kommer i skade for å nevne en annen lei trend i pressens oppslag om krigen i Ukraina:
For det første har analytikere tatt feil om krigens utvikling både før og etter invasjonen i full skala. Rett nok ser det ikke bra ut for ukrainerne akkurat nå. Men da bør man ikke glemme at det så riktig dystert ut for Russland i fjor høst. Situasjonen har snudd flere ganger. Den kan snu igjen.
Den oppmerksomme leser har fått med seg at pressen har ustanselig kjørt oppslag om hvordan Russland er i ferd med å tape krigen. Det begynte ganske tidlig da Russland hadde en militærkolonne utenfor Kyiv og man spekulerte i at Russland hadde kjørt seg fast.
Siden den gang har man fått ukentlige oppslag om hvordan Ukraina vinner fram, og Russland taper. Russland taper snart! Russland taper til våren/høsten/sommeren! Russland er desperate og er i ferd med å miste taket! Vi har alle fått dette med oss.
Da vestlige land innførte sanksjoner mot Russland, stilte pressen seg opp for å promotere ideen om at dette kom til å ta knekken på Russland, for det var jo det Biden-regjeringen og resten av NATO-landene sa.
Men hva om mange av disse oppslagene var overdrevne eller usanne? Hva om det i hovedsakelig har vært kjipt for Ukraina hele veien, og at Russland er fornøyd med å stå støtt i de østre russisk-vennlige delene av Ukraina, mens Vesten tømmer militærlagrene sine i Ukraina? Hva om det hele tiden var åpenbart at sanksjonene ikke kom til å fungere?
Kommentatorer og journalister som Sollien har hele tiden antatt eller trodd de vet hva Putin og russerne har forventet, ønsket og planlagt i løpet av krigen — men nesten alt sammen har vært spekulasjon eller ren propaganda fra amerikanske/ukrainske kilder.
Sannheten er at veldig få utenfor Kreml egentlig vet fasiten på hvordan russerne selv synes dette går. Likevel presenteres vi en syklus av oppslag som tilsier at stadige bevilgninger til Ukraina har noe for seg, og at russisk tap er rett rundt hjørnet.
Pressen holder i gang pengepressen til militærindustrien
Likevel tillater man seg å anerkjenne at det tidvis går trått for Ukraina, men aller mest er dette et grep for å argumentere for ytterligere bevilgninger. Så fort det sendes mer penger eller utstyr, heier man fram en kommende seier mot Russland. Når midlene tørker opp og nye forsyninger trengs for å holde Ukrainas kamp i gang, tillater man seg igjen å si at russerne kommer til å vinne dersom ikke Ukraina får mer.
Ukraina er alltid i ferd med å vinne, men samtidig alltid i ferd med å tape. Kun en tilstand drevet av propaganda klarer å late som disse to tingene er mulig samtidig.
Musk og mange andre mener at denne runddansen bare er en fordel for militærindustrien og for alle som ønsker å kle seg med barmhjertighet overfor sine egne velgere, at man bare utsetter og utsetter et ukrainsk nederlag, med stadig flere tusen ukrainske liv som kanonføde.
Å finne en alternativ slutt på krigen ønsker selvsagt ikke USAs ledelse, som gjerne vil «temme bjørnen» ved å forsøke å slite ned Russlands krigsmaskineri i stampe på Ukrainas åkere, noe flere amerikanske skikkelser mer eller mindre har sagt åpenlyst — at dette er en stedfortrederkrig mot Russland.
Sollien og det aller meste som kan krype eller gå i vestlig presse følger narrativet til USAs ledelse om at det ikke finnes noe annet alternativ enn å pøse på med våpen og penger til Ukraina. Alle andre forslag er Putin-sympati.
Tro eller viten om Navalnys død
Så kommer vi til den siste store nyheten ut av Russland, dødsfallet til Navalny.
Igjen så er det så godt som ingen som egentlig vet hva som har skjedd med Navalny, men igjen later journalistene som det bare finnes skråsikre svar på dette. I propaganda finnes det alltid enkle, bombastiske svar.
Christina Pletten i Aftenposten viser oss den vanlige holdningen til nyheten om Navalny — å ta for gitt at Putin plutselig bestemte seg for å knerte ham i fangenskap.
Selv om Pletten presenterer en rekke grunner til at det er lite fordelaktig for Putin at Navalny endte opp død akkurat nå, stilles det ingen tvil rundt årsaken til dødsfallet. Putin har drept ham, punktum.
Gitt at ingen av oss utenforstående faktisk vet hva som har skjedd, kan man resonnere seg frem til noen logiske muligheter:
Putin har gjort det, fordi han kan, fordi han er en bølle, fordi… et eller annet
Det oppsto uforutsett akutt helsesvikt
En utro tjener i fengselet utførte handlingen på eget initiativ
En kan godt si det første alternativet er mer sannsynlig enn de andre, men en kan faktisk ikke utelukke de andre mulighetene. Norge og andre land gjør klokt i å etterspørre en uavhengig granskning av hva som har skjedd, men når dette skjer i kjølvannet av skråsikre påstander om at Putin har gjort det, faller nok det på døve ører i Kreml.
Hvis Vesten allerede har bestemt seg for at Putin har gjort det, hva er da poenget med en uavhengig granskning? Skal man danne et saklig grunnlag for en slik granskning, kan man ikke vise at man er forutinntatt og at man aldri kommer til å godta noe annet resultat enn man allerede bestemte seg for.
NATO-landene og pressen var også skråsikre i lengre tid på at Russland hadde bombet sin egen gassledning Nord Stream. Nå tror jeg de fleste skjønner at det antagelig var noen andre enn Russland som gjorde det — og det betyr jo at de skråsikre påstandene var feil.
Akkurat derfor kan vi ikke bare fortsette å ukritisk tro på hva enn disse sier, når man faktisk ikke har gode nok bevis til å konkludere ennå.
NTB sprer tvilsom teori om Navalnys død
Pressen sprer allerede spekulasjon om forskjellige måter Putin skal ha gjort det. Den første går ut på at han nok en gang har forgiftet Navalny, slik han ble forgiftet tidligere.
En annen teori ble sendt rundt verden i går som mildt sagt fremstår… spesiell:
Russisk aktivist: – Navalnyj fikk dødelig «KGB-slag» i hjertet
Aleksej Navalnyj ble drept med et slag mot hjertet som tidligere var pensum for den sovjetiske etterretningstjenesten KGB, sier aktivisten Vladimir Osetsjkin.
– Jeg tror de først holdt ham ute i kulda i lang tid, så blodsirkulasjonen hans falt til et minimum. Da blir det lett å drepe noen på bare sekunder hvis man vet hva man gjør. Dette er en gammel metode fra KGBs spesialstyrker. De lærte sine spesialister å drepe folk med et slag mot hjertet, sier Osetsjkin til britiske The Times.
NTB formidler denne påstanden direkte fra en aktivist, uten å sjekke med noen andre — for eksempel en lege.
Jeg spurte NTBs utenriksredaksjon om de har oppsøkt kilder på hvorvidt dette er medisinsk/fysisk mulig, for jeg sliter med å finne noe som helst som tyder på det, ei heller finner jeg noe tidligere omtale av denne «gamle metoden» til KGB. En skulle tro noen hadde nevnt den før hvis det virkelig var en klassisk KGB-metode.
Alt jeg får tilbake fra NTB er god dag mann økseskaft:
Vi har oppdatert saken der det tydeligere framgår at dette er en påstand fra en aktivist. I tillegg har vi lagt inn opplysninger om at den faktiske dødsårsaken til Navalnyj ikke er bekreftet.
NTB har altså ikke forhørt seg med en lege eller annen medisinsk kompetanse på om denne angivelige Touch of Death er innenfor virkelighetens rammer.
Hvilket betyr at NTB — Norges mest sentrale formidler av nyheter fra utlandet — ser seg fornøyd med å sende James Bond-lignende teorier om dødsfallet til Navalny rundt om i norske medier, som ingen av dem stiller noe spørsmål ved.
Jeg spurte forøvrig NTB om Vær Varsom-plakaten gjelder selv om man skriver om russiske forhold.
Det fikk jeg ikke noe svar på.