Pseudovitenskapen som kan gjøre alle til ytringsterrorister

Kan ord føre til handling? Gunnar Tjomlid sier vi vet at det gjør det, men støtter seg på en utsvevende akademisk teori uten empirisk støtte.

© Peter Durand

I kjølvannet av det som nå ser ut til å ha vært et terrorangrep i Oslos gater kom Gunnar Tjomlid i skade for å anklage svært mange for å være «lavgrads terrorister» som han mente var indirekte medskyldig for det som hadde skjedd.

Tjomlid rettet spesielt skyts mot Subjekt-redaktør Danby Choi, som han mente «viser atter en gang en ekstremt naiv holdning til hva slags konsekvenser ytringer har» ved at Chois saklige kritikk mot Pride kunne bli «første ledd i en kjede som til slutt fører til hets og i blant vold». Han gav Choi «ytringsansvar» for at selv alminnelig kritikk kunne føre til vold, og kom med streng beskjed om å «holde kjeft» for å forhindre slik vold.

«Farlig retorikk» som forklaring på vold

Helt siden iallefall attentatforsøket på politikeren Gabbie Giffords (D) i Arizona i januar 2011 har massemediene stadig fremmet en teori om at «farlig retorikk» kan påvirke andre mennesker til vold. Definisjonen på «farlig retorikk» er like glatt som en ål innsmurt med babyolje.

Den gang gav man Sarah Palin og Tea Party skylden for attentatmannens forsøk på livet til Giffords, til tross for at man ikke hadde noe bevis for at deres retorikk hadde noe med saken å gjøre. Etterforskningen av gjerningsmannen viste etter hvert at han var psykisk ustabil og om det var noe politisk motiv å skimte, var han iallefall ikke en venn av høyresiden og Palin.

(Tilfeldigvis hadde Republikanerne bare noen måneder tidligere surfet på en Tea Party-bølge ved kongressvalget i 2010, som førte til en av de største valgskredene i moderne tid. Var det kanskje Demokratenes frustrasjon over dette som førte til at de anklagde sine politiske motstandere for å være medskyldig i et attentatforsøk?)

I mars 2018 fikk vi en lignende episode i Norge, da Sylvi Listhaug publiserte et alminnelig usaklig innlegg om et lovforslag forbundet med terrorister. Motstandere av Listhaug var stadig på jakt etter en måte å felle henne, og en teori lansert av en medarbeider i Arbeiderpartiets PR-avdeling på Twitter satte i gang prosessen som ledet til hennes fall som justisminister.

Listhaugs Facebook-innlegg ble koblet til at den nye 22. juli-filmen var i ferd med å lanseres og videre til Anders Behring Breiviks retorikk om Arbeiderpartiet og muslimske terrorister. Retorikk som dette kunne påvirke noen til å utføre nye angrep på Arbeiderpartiet og måtte derfor anses som farlig retorikk.

Ytringsansvar som strategisk hersketeknikk

Fellesnevneren i disse og mange andre lignende anklager om at «farlig retorikk» har ført til at noen har utført (eller kommer til å utføre!) vold er at man bruker motsatt bevisførsel for å sette en hendelse i sammenheng med sine politiske motstandere, hvor det eneste beviset som presenteres er et tendensiøst sammenfall i tidspunkt (eller som med anklagene mot Palin, et halvt år i slingringsmonn).

Altså, en svært injurierende og skadelig hersketeknikk.

Tjomlid, saksynt som han er, forsøkte å skjule at det bare er snakk om en banal hersketeknikk ved å kle seg i noe «vi vet» om årsakssammenhengen mellom ytringer og vold.

I innlegget der Choi og antageligvis undertegnede blir anklaget for å være medløpere for ekstremistisk vold som «lavgrads terrorister», forklarer Tjomlid at «vi vet» at president Donald Trumps retorikk førte til mer hatkriminalitet, ifølge «analyser av FBI-data».

(La oss nå bare hoppe bukk over det åpenbare faktum at Chois kritikk av Pride ikke ligner på Trumps retorikk mot forskjellige grupper i det hele tatt, siden Tjomlid også glatter over denne vesentlige forskjellen.)

«Analysene» det er snakk om er ikke fagfellevurderte studier, men artikler og arbeidsdokumenter innsendt til tidsskrifter. Det er verdt å lese hva disse faktisk sier for å se hva slags pseudovitenskap den «saksynte» Tjomlid bruker når han anklager sine meningsmotstandere for «terrorisme» ved bruk av ytringsfriheten sin.

Uprøvde teorier, ikke noe «vi vet»

I «The Effect of President Trump's Election on Hate Crimes» analyserer de FBI-data om hatkriminalitet og en økning av rapportert hatkriminalitet i løpet av valgkampen med Trump i 2016. De finner en uvanlig økning i spesielt siste kvartal 2016, altså da Trump vant valget. For å forklare denne økningen foreslår de to hovedteorier; den ene er «Dangerous Rhetoric Theory» som er det Tjomlid bruker, og den andre er «Validation Theory».

Dangerous Rhetoric Theory går ut på at «farlig» retorikk fra en politiker som Trump oppildner folk og fører til mer hatkriminalitet. Validation Theory i denne sammenhengen handler om at hatkriminaliteten ikke øker før de som utfører slikt får sine ideer «validert» ved at f.eks. Trump vinner valget, som gjør dem tryggere på at deres tankesett er riktig og gjør dem berettiget til å utføre angrep mot dem de hater.

Akademikerne som har skrevet dette faller ned på at Validation Theory er mest sannsynlig ut fra dataene de ser fra FBI om hatkriminalitet, altså at Dangerous Rhetoric Theory ikke passer fordi Trump brukte slik retorikk hele valgkampen og hatkriminaliteten økte ikke med statistisk sikkerhet før samme kvartal som han vant valget. 

Men akademikerne er også åpne om at man ikke bør konkludere all verden ut fra denne korrelasjonen. De skriver (side 17): «[…] vi burde være forsiktige med å trekke definitive konklusjoner eller generaliseringer fra disse dataene.»

De skisserer begrensninger i deres teori, blant annet at de kan ha snudd årsakssammenhengen på hodet, at økningen i hatet egentlig drev valget av Trump og ikke motsatt. Deres funn er bygget på relativt få data, over en liten periode, som kan medføre en del statistiske feilkilder. 

Et annet problem er at FBI-dataene er variable i kvaliteten fordi de er basert på frivillig innsending fra USAs politidistrikt. Enda et problem er at det er snakk om anmeldelser, ikke tiltaler eller domfellelser; det er altså ingen kvalitetssikring på hvorvidt anmeldelsene stemmer. 

De avviser en teori om at det er snakk om en økning i falske anmeldelser for å sverte Trump, men de nevner at det er store mørketall for slik kriminalitet, og at mye av det aldri blir anmeldt. Kan forskjellen og økningen etter valget av Trump skyldes at flere av de som blir utsatt for hatkriminalitet valgte å anmelde det? Det vet de ikke, men det er mulig.

Derfor er ikke denne en fagfellevurdert studie, som måtte ha kvalitetssikret for alle disse usikkerhetene. Derfor er det å anse som pseudovitenskap, en teori på et uferdig stadie med mye arbeid som gjenstår før det anses som noe «vi vet».

Kan pressens fremstillinger føre til vold?

En annen mulighet som disse akademikerne ikke har drøftet er hvordan medias dekning av Trump kan ha påvirket hatkriminalitet, hvis vi tar for gitt at denne faktisk økte og at tallene ikke bare er et utslag av selvrapportering.

For hvordan påvirkes folket av at mediene 24/7 fremstilte Trump som en rasist, som en talsmann for hvit makt, som en hater av muslimer og latinamerikanere? Får hatefulle mest en oppfatning av hva og hvem Trump er basert på det han selv sier, eller hvordan mediene fremstiller ham?

Får nynazister inntrykk av at Trump støtter dem ut fra ting Trump selv sier, eller fra at mediene stadig hevder at Trump støtter nynazister?

Hvis Trumps retorikk ikke ble spredt av massemediene på den måten det ble gjort, ville man fått samme utslag? Kunne økning vært unngått simpelthen ved at mediene ikke overeksponerte befolkningen for Trumps verste strofer? Hvem har da egentlig ansvaret, den som har sagt noe hatefullt, eller alle som satt frem en megafon for disse ytringene?

Medias rolle i en angivelig økning i hatkriminalitet vil ikke disse akademikerne eller Tjomlid undersøke, for den er ikke politisk beleilig for dem.

Til tross for at undersøkelser viser at befolkningen for eksempel tror at det er langt mer kriminalitet enn det faktisk er¹ på grunn av medias dekning, eller at de tror det er fler muslimer i samfunnet enn det som er riktig² på grunn av medias besettelse av å snakke om muslimer, eller at de tror det finnes langt flere homofile i samfunnet enn det er i virkeligheten³ av samme grunn.

Til tross for at massemediene er en langt større makt enn én enkelt politiker, så vil man altså ikke undersøke om det finnes en årsakssammenheng der.

Tjomlid har en vane for å avvise og dømme ned fagfellevurdert forskning som ikke passer med det han vil tro, mens han her sier «vi vet» basert på akademiske artikler som ikke er vitenskapelige studier og ikke er fagfellevurdert. Hvorfor opptrer han så selvmotsigende?

De som vil bestemme hva du snakker om

Svaret er dessverre så enkelt som at Tjomlid, uten å ville innrømme det direkte, ønsker at alle han er uenig med om betente temaer skal «holde kjeft» (som han skriver rett ut i samme innlegg). Om de ikke frivillig holder kjeft, selv etter instruks fra Tjomlid og andre – skal de presses til å holde kjeft.

Med anklager om «lavgrads terrorisme» (les: kritikk av alt som kalles woke). Eller «vaksinemotstand» (les: kritikk eller ubeleilige fakta av/om FHI, fagmyndigheter, legemiddelselskaper, eller noe som helst relatert til koronavaksinene). Eller «rasisme» (les: kritikk eller ubeleilige fakta om alt som har med etniske minoriteter å gjøre).

For hvis du ytrer noe som helst kritisk i retning av disse hellige temaene er du bare «første ledd i en kjede som til slutt fører til hets og i blant vold» og dermed indirekte medskyldig for alt negativt som skjer mot dem.

Løsningen er derfor enkel: hold munn, så slipper du å bli medskyldig for hets, vold og drap. Hvem avgjør om du er medskyldig? Jo, det er selvsagt Tjomlid og hans likesinnede som avgjør til enhver tid – helt uavhengig av hva du faktisk har sagt eller skrevet.

Om vi skal ta Tjomlids simple teorier helt seriøst, dette med Dangerous Rhetoric Theory, hvordan er hans egen retorikk mot meningsmotstanderne innenfor dette rammeverket?

Venstresidens retorikk er aldri «farlig»

Å kalle andre for «lavgrads terrorister», er ikke det ganske likt Trumps «voldtektsmenn» om meksikanere som tar seg over grensen til USA? Utløser ikke det en lignende harme hos dem som ikke ønsker slik «terrorisme», en harme som kan skremme noen til å utføre vold og drap for å fjerne dem?

I 2017 gikk en tidligere Bernie Sanders-medarbeider amok med skytevåpen på en baseballbane der hovedsakelig republikanske politikere spilte baseball sammen. I forkant av dette hadde Bernie Sanders og andre demokrater advart mot at Republikanerne med Trump kom til å «drepe folk» ved å endre Obamas helsereform, noe gjerningsmannen også var opptatt av. 

Påvirket Demokratene denne gjerningsmannen til å ville drepe republikanske kongressmedlemmer fordi han opplevde det som en realitet at de kom til å «drepe folk» med sin politikk? Kanskje det var helt riktig, at folk kom til å dø ved å endre den politikken. Burde man latt være å si det, for å unngå å være «første ledd i en kjede som til slutt fører til hets og i blant vold»? Det tror jeg ikke Tjomlid og likesinnede i pressen gav en eneste tanke, for det ble aldri noe særlig prat om hvorvidt Demokratene hisset opp folk til drap på denne måten.

I skrivende stund har republikaner-utnevnte høyesterettsdommere i USA gjort seg ekstremt upopulære blant venstresiden i USA for deres kjennelse om abortlover. Det bugner over av hets og drapstrusler mot dommerne i sosiale medier, en mann ble for kort tid siden arrestert for planer om å drepe en av dommerne.

Igjen så er det helt stille fra Tjomlid og likesinnede om hvorvidt noen motiverte dem til dette med ord.

Under valgkampen i 2020 kalte Demokratenes leder i Kongressen, Nancy Pelosi, republikanske velgere for «statsfiender» på riksdekkende TV; en annen høyt profilert demokrat ba velgerne «gå opp i ansiktet» på hennes politiske motstandere, og trakassere dem hvor enn de befant seg i offentlighet.

Demokratenes leder i senatet, Chuck Schumer, sa i 2020 at Trumps utnevnte høyesterettsdommere ville «betale prisen» for deres rettsavgjørelser og at de ikke ville vite «hva som slår dem». Er slikt i stand til å oppildne folk til vold og drap, eller ikke?

Nei, sånn retorikk er visst aldri en del av Dangerous Rhetoric Theory-rammerverket. Hva kan årsaken til det være? Hvorfor brukes denne teorien så lemfeldig og tilsynelatende helt avhengig av hvilken politisk side vinner på å bruke den?

En må derfor konkludere med at Tjomlid og hans likesinnede ikke egentlig tar denne teorien veldig seriøst, når de kun bruker den mot sine politiske motstandere. At den brukes som en slegge for å tvinge motstanderne i kne (som de bokstavelig talt krevde at folk gjorde under Black Lives Matter-protestene) og få dem til å holde munn er en mye enklere hypotese.

For å kamuflere denne enormt ødeleggende hersketeknikken gjemmer Tjomlid seg bak stråmannen at de som påpeker denne ekle metoden «sutrer» og «forsvare[r] hverandre mot kritikk».

Å bli kalt «lavgrads terrorist» er altså bare «kritikk» og ikke et alvorlig, usaklig, injurierende, harmdirrende personangrep. Å stille seg tvilende til påstander om at Pride-arrangementet er upolitisk er derimot ikke bare kritikk, men «første ledd i en kjede som til slutt leder til» massemord.

Kobling mellom ytringer og vold må bevises

Voldsomme ord fra Tjomlid er ufarlige mens ufarlige ord fra Choi er «terror». Det eneste som avgjør hvem som ender opp som ytringsterrorister er hvorvidt deres meningsmotstandere er villige til å ta det i bruk som en hersketeknikk imot dem.

Den siste uken har Hillary Clinton sagt at «kvinner kommer til å dø» av høyesteretts avgjørelse om abortlover. Biden har kalt USAs høyesterett «ekstreme». Dagbladet-kommentator Marie Simonsen gikk enda et hakk videre og kalte dem like greit «amerikansk taliban», som hun ser ut til å ha kopiert fra Barbra Streisand.

Det er helt umulig å avvise muligheten for at slik voldsom retorikk kan påvirke noen til å ty til vold for å forhindre at den «ekstreme» «amerikanske taliban» sørger for at «kvinner kommer til å dø» – men det betyr ikke at vi kan bare anta det motsatte.

Uskyldspresumsjonen bør gjelde ved bruk av ytringsfriheten, inntil man beviser med fakta at det foreligger en direkte årsakssammenheng med noen andres bruk av vold.

Ellers er vi før eller siden ytringsterrorister, alle sammen.

1. «Voters’ perceptions of crime continue to conflict with reality» – Pew Research

2. «Europeans greatly overestimate Muslim population, poll shows» – Guardian

3. «Americans Still Greatly Overestimate U.S. Gay Population» – Gallup