Vaksinefanatisme bygger grobunn for vaksinemotstand

Gunnar Tjomlid forsøker å vri seg unna ansvaret for godt dokumenterte konsekvenser av å hemningsløst presse vaksiner på folk slik det ble gjort for COVID.

Tidligere i sommer dementerte jeg et Facebook-innlegg om WHOs rapport om fallende opptak av de vanlige vaksinene som er del av barnevaksinasjonsprogrammer. Jeg singlet ut Gunnar Tjomlid og Ingeborg Senneset fordi jeg hadde spesifikt advart dem året før om at denne type ting kunne skje dersom personer som dem fortsatte med det jeg kaller vaksinefanatisme.

Jeg slettet innlegget fordi jeg formulerte meg for upresist og man kan lese Tjomlids reaksjon på det opprinnelige innlegget (som også kan leses) på hans blogg.

Her kommer et nytt forsøk på å forklare hva jeg mente med at Tjomlid, Senneset og mange andre må ta sin del av skylden for at man globalt står overfor en fallende oppslutning og opptak av vaksiner hos barn.

Hvorfor skapes motstanden mot vaksiner?

La meg begynne med å sitere noe jeg skrev i en e-post direkte til Tjomlid og Senneset i september 2021 (med kopi til Fredrik Solvang i NRK):

Og slik skaper man faktisk vaksineskeptikere. Når man selger inn ting alt for hardt, og folk ser at lovnadene og spådommene feiler igjen og igjen. Når man begynner å snakke om å vaksinere barn, når det aldri var poenget eller snakk om tidligere. Man får inntrykk av at alt bare flyter, at alt skjer etter innfallsmetoden, at mediene og myndighetene egentlig ikke aner hva de prater om.

Når man bruker enormt gruppepress, skremselspropaganda og autoritære knep for å presse folk til å ta en vaksine, oppstår mer av den aggressive skepsisen til vaksinene, ikke mindre. Er dette en netto god strategi? Nei, det skal man ikke snakke om.

Tjomlid avviser at gruppepress som vi har vært vitne til i løpet av det siste året er egnet til å produsere mer skepsis og motstand til vaksiner generelt:

Dette har han ingen dekning for å påstå. Hverken i artikkelen han selv deler, eller i de mer grundige uttalelsene fra WHO, finner vi noen slik påstand.

Han har rett i at WHO ikke skriver i klartekst at gruppepress leder til dette, og er opptatt av at WHO sier at desinformasjon rundt COVID-vaksiner har bidratt til lavere opptak av andre vaksiner rundt om i verden.

Tjomlid peker deretter fingeren mot meg og sier at sånne som meg fremmer slik desinformasjon og dermed lavere oppslutning om vaksiner.

Hvis vi godtar den absurde påstanden hans om at jeg er vaksinemotstander (som han måtte omdefinere til noe så vagt som at nesten alle kan være vaksinemotstander), og at jeg sprer desinformasjon om COVID-vaksinen, så må jeg svare tilbake: Hva i så fall kommer det av?

Hva er det jeg reagerer mot når jeg skriver om dette temaet?

Heldigvis har noen allerede forsket på dette.

Reactance theory

Innenfor psykologi ble teorien om “reactance” lansert allerede i 1966 av Sharon S. Brehm og den har siden fått empirisk støtte. I mai 2021 publiserte tyske forskere en studie om denne teoriens rolle innenfor obligatorisk vaksinering mot COVID, hvor de studerte både tyskere og amerikanere. Deres funn var nedslående: tanken om vaksinepåbud for COVID-vaksine førte ikke bare til lavere oppslutning om de som ville ta COVID-vaksinen, men også andre vaksiner som har vært i bruk i mange tiår.

De oppsummerer:

Overall, our results indicate detrimental effects of COVID-19 vaccination mandates on important other health behaviors; for individuals with low a priori vaccination intentions, mandating vaccination could lead to less uptake of other, still voluntary vaccines and reduce application of protective measures preventing the spread of the coronavirus. In line with previous research (Sprengholz et al., 2021), announcing a future mandate could fuel current disease dynamics and impede a country's vaccination program. For instance, mandatory COVID-19 vaccination could lead to lower vaccination intentions for flu shots, possibly resulting in worse seasonal influenza epidemics that threaten health systems already burdened with handling the COVID-19 pandemic.

Ingenting av dette er sjokkerende nyheter: det er jo derfor man har frivillig vaksinasjon i Norge, og de fleste andre steder i verden. Fagmiljøene som driver med dette har i lang, lang tid visst om at dersom man trekker dette for langt, så kommer denne uønskede reaksjonen i andre retningen.

Hva er effekten av gruppepress som føles som et påbud?

Nå skriker Tjomlid for full hals: men jeg ba ikke om et påbud!

Til det kontrer jeg med:

Vaksinen gjorde dette med meg. Den som «alle» måtte ta, ellers var du jo rene landsforræderen. Og her er jeg, «left alone» med bivirkninger ingen snakker ordentlig om.

Utsagnet er fra kjendisen Anniken Jørgensen, som er fortvilet over at bivirkningene hun opplever etter å ha tatt vaksinen ikke har forsvunnet etter et drøyt år.

Jørgensen beskriver en følelse av at hun var rent nødt til å ta vaksinen fordi alle andre gjorde det og at hun ville følt seg som en landsforræder dersom hun ikke gjorde det.

Hun er selvsagt ikke alene.

Hvor langt er dette fra et vaksinepåbud, i praksis?

Når avtroppende statsminister Erna Solberg 24. september 2021 sa at det var en borgerplikt å vaksinere seg, i hvilken grad oppfatter den jevne borger dette som noe annet enn et slags påbud?

De fleste steder har organer som FHI styrt myndighetene unna vaksinepåbud fordi det er velkjent at dette kunne ha skadelige konsekvenser som rammer bredere enn bare vaksinering mot COVID — men visste de hva de gjorde da de sammen med myndighetene, mediene og kommentatorer som Tjomlid gikk inn for noe lignende?

Kan det til og med ha vært verre enn en innføring av vaksinepåbud? Det vet vi ikke, men i henhold til reactance theory, så er det all grunn til å tro at det kan skape noe av det samme problemet.

Når det er staten som påbyr deg å ta en vaksine, så er det enkelt å forholde seg til. Staten er den som tvinger deg til å ta vaksinen. Men når det skjer enormt sosialt gruppepress fra alle kanter til å vaksinere deg, kan det lett oppfattes enda mer frustrerende fordi du ikke vet hvem du skal skylde på for at du opplever denne tvangen.

En helt avgjørende komponent av troen på konspirasjonsteorier er behovet for å føle kontroll over omgivelsene sine, kontroll over forståelsen av hva som foregår i verden. Når det er staten som innfører et påbud, trengs ingen kompliserte forklaringer på hva som foregår; man har kontroll over hvem som gjør hva.

Er det derimot bare en allestedsnærværende følelse av press som kommer fra overalt så har man ingen enkel forklaring på hvorfor dette skjer, hvem som gjør dette, hva man kan gjøre for å få det til å stanse.

Dette er en oppskrift på en grobunn for konspirasjonsteorier og desinformasjon for å føle kontroll over det som skjer.

Ingen skade skjedd i Norge — enn så lenge?

En grunn til at jeg dementerte Facebook-innlegget mitt var at Tjomlid fikk lurt seg unna ved å påpeke at det i Norge, så langt, ikke synes å være noen skade skjedd mot oppslutningen for barnevaksinasjon — selv om det var tankegodset hans på global skala jeg egentlig snakket om.

Nedstengningene har tilsynelatende hatt liten eller ingen effekt på barnevaksinasjonsprogrammet i Norge, og det ser da også heller ikke ut som en motreaksjon mot vaksinepress har ført til mer motstand der heller.

Ennå.

En hake ved denne seiersdansen Tjomlid gjør nå er at den er ekstremt prematur. Det var ikke før de siste par månedene i 2021 at det enorme sosiale presset til å ta COVID-vaksinene fikk sin crescendo, med en enorm heksejakt mot uvaksinerte. Samtidig som dette skjedde, ble det tydelig for mange at vaksinene ikke fungerte like bra som man hadde blitt lovet, siden man nå ble bedt om å ta en 3. dose, mindre enn et halvt år etter man hadde tatt de opprinnelige dosene.

Ikke før påsketider i 2022 kunne den jevne borger få tydelig se at selv en boosterdose av vaksinene ikke var nok til å holde alvorlig sykdom og dødsfall unna, og alt maset om de uvaksinerte forsvant når de vaksinerte i større og større grad var dem som ble alvorlig syke.

Har vi en «pandemi av de vaksinerte?»

Det er ikke før langt inn i 2022 at folk som Anniken og Theodor føler seg frie nok til å virkelig si hva de mener om konsekvensene etter vaksineringen, og gir uttrykk for noe som ulmer under overflaten hos mange andre — en følelse av svik og at de ble lurt til å tro noe som ikke var så trygt eller effektivt som man ble fortalt.

Tenåringer som har fått sine siste to år av videregående ødelagt av hele opplegget rundt COVID, hvor vaksinene skulle redde dem ut av alt sammen, for å så oppleve at de ble sendt hjem fra skolen igjen og igjen mens man delte ut stadig fler vaksinedoser: hva vil den generasjonen tenke om å vaksinere barna sine når de får barn om 2–20 år?

Hva med alle kvinnene som Anniken — 4 av 10 menstruerende kvinner — som har fått mensen forstyrret og som kan forstyrre hele planen deres rundt det å få barn? Mange av dem har ikke fått sitt første barn ennå, mange av dem har ikke fått et barn siden etter de vaksinerte seg. Hva kommer de til å tenke om å vaksinere nye barn de får i fremtiden?

Det vet vi ikke nå. Men Tjomlid er skråsikker, som han alltid er, fordi WHO ikke skrev det i rapporten sin om hva som skjer nå på verdensbasis.

Jada, Tjomlid, du kan godt kalle det spekulasjon fordi pressen ikke har sagt at det er sant ennå. Samtidig elsker pressen spekulasjon, og fråtser i det daglig. Ikke all spekulasjon er lik, og min bygger på vitenskapelig teorier og forskning — ikke ønsketenkning og hevn.

Kanskje det er derfor sånne som Tjomlid blir så provoserte når folk som meg presenterer teorier om hva som kan komme til å skje: når de spekulerer, så er det fordi det er ønsketenkning og hevn mot sine politiske motstandere.

Men hva om det, fra min side, bare er basert på observasjoner, vitenskap og relevant forskning fordi jeg ønsker å gjøre oss forberedt på hva som kommer, og lære av ting slik at vi ikke gjør samme feil igjen?

De mente også at israelske tilstander ikke skulle komme til Norge…

Norge er et av de beste, tryggeste og mest utdannede samfunnene i verden. Konsekvensene av den type vaksinefanatisme som Tjomlid, Senneset og mange andre har stått for vil komme til Norge sist.

Grunnen til at jeg skrev til Tjomlid og Senneset i september 2021 var nemlig at jeg så utenfor den norske boblen, til Israel, og så hva som var i ferd med å skje med vaksineeffekten i Norge. Det gjorde at jeg forutså lenge før FHI at vi kom til å få en ny bølge i Norge, vi også, mens politikerne klappet hverandre på skulderen for at de hadde vunnet over COVID.

Slik spådde jeg riktig og FHI feil om COVID-innleggelser høsten 2021

Tjomlid frikjenner seg selv og Senneset fordi de umulig kan være ansvarlig for sviktende barnevaksinasjon i andre land. Det var ikke det som var poenget. Poenget er at deres tankegods er spredt om i hele verden, og at vi nå kan se konsekvensene av dette i de landene det vil treffe hardest først.

Vi kan bare håpe på at konsekvensene aldri kommer til Norge, men jeg er dessverre redd for at den empirisk dokumenterte reactance-effekten kommer, også her.