Velkommen til «ytre høyre», Sp

Det har vært åpenbart hele veien at Senterpartiet ikke kunne overleve sveiset sammen med Arbeiderpartiet og SV. Nå kan sannheten om «bøndene i byen» endelig fortelles.

Allerede fredag forrige uke begynte tillatelsesstrukturen rundt hva som er lov å si høyt i norsk politikk å bryte ned foran øynene våre, da Kari Kaski (SV) sa dette på «Nytt på nytt»:

Endelig kunne løgnen om at en Ap/Sp-regjering nødvendigvis ville bli grønnere enn en Høyre-ledet regjering støttet av Venstre og/eller KrF avslørt som nettopp det, løgn.

Allerede før valget i 2017 skrev jeg om denne «klimabløffen», basert på analyser fra CICERO, som rangerte Senterpartiet på jumboplass bak daværende regjering bestående av H/Frp og budsjettavtalen mellom H/Frp/V/KrF når det gjaldt kutt i klimautslipp. Jeg regnet da ut at en Ap/Sp-regjering ville i følge samme analysegrunnlag gi omtrent samme utslippskutt som H/Frp-regjeringen.

Men det er først nå, når Sp står i veien for ønskene til Ap og SV, at sannheten om Sp kan fortelles, når det lå an til at Sp skulle ut av regjering. Har noen hørt noe særlig i pressen om at Sp er klima-verstinger eller klima-sinker før dette? Nei, det har ikke vært tillatt å snakke om, fordi det ville komplisert historien om Ap/Sp-regjeringen og samarbeidsavtalen med SV.

SV kunne altså gå med på en regjering med Sp, så lenge man holdt velgerne for narr og ikke snakket høyt om klimapolitikken til Sp. Med Sp på vei ut, kan man ta bladet fra munnen og snakke sant.

Sp ligger derfor også dårlig an overfor pressen, som kan fristes til å male Sp inn i «ytre høyre»-båsen sammen med alle andre som er skeptiske til omfattende klimatiltak og EUs tverrnasjonale makt.

EU-, klima-, abort- og trans-skepsis plasserer Sp egentlig utenfor det gode selskap

Vedum gjorde det klinkende klart i en pressekonferanse der bruddet med Arbeiderpartiet ble et faktum:

– Vi må ta tilbake mer nasjonal kontroll. Vi må ikke gi mer makt til EU-systemet.

I dette faller enda flere tillatelsesstrukturer rundt hva som har vært lov å snakke om når det gjelder Senterpartiet.

Allerede valgnatten 2021 (på min nedlagte Facebook-side) advarte jeg Sp imot å gå i regjering med Ap støttet av SV, fordi verdigrunnlaget til partiet sto for langt fra disse to, spesielt SV. Jeg anbefalte Vedum å søke gjennomslag hos en ny Høyre-regjering, fordi det ville i større grad være mulig for Sp å få det de ønsket seg der fremfor å tape velgere til samarbeidet med venstresiden.

Sp’s kollaps på meningsmålingene har derfor ikke vært noen overraskelse for meg, tvert imot var det akkurat det jeg ventet meg. Grunnen til det er enkel: Sp er et relativt verdikonservativt og nasjonalistisk parti, som ikke lenger passet sammen med globalistene i Ap og SV.

Ap/Sp-regjeringens lefling med woke-politikk har vært tungt for Sp’s tradisjonelle velgere å svelge, spesielt dette med bytting av juridisk kjønn, ideen om et tredje juridisk kjønn, endringer i abortloven, og kjønnskvote for styrer i alle bedrifter over en viss størrelse.

Sp’s velgere ute i distriktene er ikke fremst i køen av nymotens verdier angående familieliv, sex og kjønn. At mange av disse har funnet veien til Frp og Høyre er derfor ikke overraskende, spesielt når det kombineres med politikk som går mer i retning av EU.

Bør finne tilbake til sentrum-høyre

Her står Sp’s tradisjonelle velgere mye nærmere Frp, Sverigedemokraterna, Nasjonal samling (Frankrike), Alternativ for Tyskland, og Italias brødre enn de er Ap og SV — som alle beskrives som «ytre høyre» i norsk presse (med unntak av Frp inntil valgkampen begynner for fullt til sommeren, bare vent og se).

Felles for disse partiene er at de er nasjonalistiske og verdikonservative, eller det som gjerne kalles nasjonalkonservative. Til tross for at pressen har måttet meddele at Sp-representanter har vært skeptiske til en del av politikken som gjerne forbindes med disse partiene, har man ikke sagt høyt at Sp jo ligner en god del på disse partiene innenfor disse temaene.

Sp har vært fredet fra den slags så lenge de var nyttig for Arbeiderpartiet. Nå spørs det om partiet blir fritt villt i pressen, hvis man anser det som lite sannsynlig at Sp vil støtte opp om en ny Arbeiderpartiet-regjering etter valget til høsten.

Det er denne type tvilsterror som har gjort at mange establishment-regjeringer over hele Europa har slitt med oppslutningen i senere år, når pressen og politikerne forsøker å glatte over og late som noe annet enn det som er virkeligheten. Bruken av «ytre høyre» har hele tiden vært et forsøk på å bedrive splitt og hersk og forsøke å holde denne løgnen i live.

Hvis Senterpartiet nå skal overleve som parti, bør de nok hente opp strategien til deres siste statsminister, Per Borten, og finne ut av et samarbeid med sentrum-høyre i norsk politikk. Sp har tapt mange velgere til Frp de siste årene; dersom de skal vinne dem tilbake må de legge bak seg sin «cordon sanitaire» mot Frp og innta en mer pragmatisk profil overfor høyresiden.

Et moderat nasjonalkonservativt tyngdepunkt i norsk politikk finnes dermed et sted mellom Frp, H, Sp og KrF. Venstre etter Lars Sponheim har blitt et globalistisk, woke parti som er nesten det samme som SV og MdG bortsett fra i spørsmål om skatt og offentlige utgifter og passer ikke lenger sammen i dette samarbeidet.

(Selv kunne jeg ønsket meg en nasjonalliberal regjering, men den finnes det ikke noe grunnlag for slik politikken er nå, med et Venstre som søker ros fra SV og MdG fremfor å stå for en liberal politikk.)

I følge siste mandatberegninger basert på meningsmålingene, ville en Frp/H/Sp/KrF-støttet regjering ha overveldende flertall med 99 mandater.

Det eneste som skal til er at Senterpartiet begynner å være ærlig med seg selv om hvem de er og hva de står for, og hvem de ligner mest på i norsk politikk.